Skjebnesvangert å være barn av geniene

• De kunne ikke bo i Norge, sier Joen Bille om sine slektninger. Den danske skuespilleren har skrevet bok om sin berømte families historie.

Da forlovelsen mellom Henrik Ibsens eldste sønn Sigurd og Bjørnstjerne Bjørnsons eldste datter Bergliot var et faktum i 1892 bredte nyheten seg som en lynild ut over hele Norge – ja, over hele Skandinavia og Europa, skriver Joen Bille i sin bok Villa Ibsen – Min mormors hus – en familiekrønik e, som kom ut på dansk Gyldendal i april.

Det er hans egne besteforeldre han snakker om. Joen Bille er et resultat av alliansen Ibsen-Bjørnson. Hans oldeforeldre var dikterne Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, hans besteforeldre var Sigurd Ibsen og Bergliot Bjørnson, moren var datteren deres Irene Ibsen, gift med danske Josias Bille.

Gullalderen hjemme i stuen

I den store leiligheten i København der Bille bor, er det kort vei tilbake til norsk litteraturs gullalder. Det første som møter oss på vei inn i stuen, er en stor byste av Bjørnstjerne Bjørnson.

På et bord, i kø sammen med alle de andre familiebildene, står et lite portrett av den mest berømte av dem alle, Henrik Ibsen.

Joen Bille (uttales Jon), peker på en dekorert lampe i metall:

— Den har tilhørt Henrik. Jeg tok den med meg fra Villa Ibsen.

- Endelig fikk de et hjem

Villa Ibsen er huset besteforeldrene Sigurd og Bergliot Ibsen kjøpte i 1923. Fra de giftet seg 31 år tidligere, hadde de vært på flyttefot mellom hoteller, hus og leiligheter i Norge, Tyskland, Sveits og Italia.

— Endelig fikk de et hjem, sier Bille om den store villaen på en gigantisk tomt oppe i fjellene i landsbyen Seis i den italienske delen av Syd-Tyrol, et område som både Ibsen- og Bjørnson-familien hadde bodd i og likt seg så godt.

— Besteforeldrene var, ved siden av Bjørnsons hjem Aulestad i Norge, møtestedet til dikterfamiliene. Hver sommer i månedsvis var Bille på Villa Ibsen. Bestefaren Sigurd døde i 1930, men bestemoren Bergliot var høyst til stede til han var ni år, i 1953.

Det vil si alle de berømte forfedrene var til stede i Villa Ibsen. De livlige medlemmene av Bjørnson-familien elsket å fortelle de gamle historiene om Henrik og Suzannah, Bjørnstjerne og Karoline og alle de andre, om og om igjen.

Mener Ibsen rakte ut en forsonende hånd

Joen Bille, som er utdannet skuespiller, har en lang karrière på scenen, som instruktør og som leder av skuespillerutdannelsen ved den statlige teaterskolen i København. Han snakker norsk, et språk han lærte seg de lange somrene i Villa Ibsen, og har flere ganger vært i Norge og lest opp tekster av sin oldefar.

For noen år siden spilte han Gamle Ekdal i Henrik Ibsens Vildanden på det Kongelige Teater. Rollen er et portrett av Ibsens far, Knud.

— Jeg mener at Ibsen rakte ut en forsonende hånd til sin far gjennom denne rollen, sier Bille.

«Min familie er stadig i besittelse av Knud Ibsens siste brev til sin sønn», skriver Bille i boken.

Henrik Ibsen brøt som kjent kontakten med sin familie etter at han ble voksen. Faren Knud hadde gått konkurs og ble alkoholisert.

— Brevet er meget rørende og et siste forsøk på kontakt. Men Henrik Ibsen svarte aldri på det. Det var for sent. Altfor mye var gått i stykker til at det kunne heles, sier Bille.

Skriver om sin farfar i Terje Vigen

Det var på øya Hesnesøy ved Grimstad, en gang han hadde lest opp sin oldefars berømte Terje Vigen, at det virkelig gikk opp for Joen Bille hvordan skjebnen stadig har rammet Henrik Ibsen, hans forfedre og hans etterkommere.

- Henrik Ibsens farfar Henrik Ibsen omkom i forliset rett utenfor land ved Hesnesøy. Knud Ibsen vokste opp farløs og tapte som kjent alt. Hva har det ikke betydd for sønnen Henrik og for vår familie, sier Bille.

Henrik Ibsen brøt med familien og Norge i sine mange produktive, viktige år. Bille mener at Ibsen var for følsom til å ta kontakt til å ta kontakt med familien. Når det gjaldt Norge var Ibsen bitter fordi hjemlandet ikke så hans storhet, før det var gått lang tid.

- Dette ble min families skjebne, sier Bille. Særlig var det Sigurd Ibsen som etablerte tradisjonen med å bo i landflyktighet, samtidig som han helst ville vært norsk og jobbet i Norge. Sigurd Ibsen ønsket sterkt å få en karrière i Norge, men ble aldri riktig godtatt.

Den 11. oktober 1892 ble Sigurd og Bergliot gift på Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons store gård i Gausdal.

Henrik Ibsen selv kom ikke i bryllupet, men det var ikke fordi han ikke likte alliansen. Allerede åtte år før, hadde Ibsen på sedvanlig vis staket ut sønnens livsbane. Da Henrik møtte Bjørnsons 15 år gamle datter i Tyrol skrev han følgende til Suzannah i et brev: — Nå har jeg sett Sigurds tilkommende hustru.

Anerkjent i utlandet

Den livlige Bergliot, som var utdannet sangerinne i Paris, var det beste som skjedde i Sigurds liv, mener Bille. Etter en karrière i Norge, blant annet som statsminister i Stockholm for den norske regjeringen, fikk Sigurd gang på gang avslag på stillinger han søkte, siste gang til jobben som utenriksredaktør i Aftenposten i 1910.

Etter 1907 levde Sigurd Ibsen av skrivingen og var anerkjent i både Europa og USA, men helt glemt i Norge. Etter at han kom til villa Ibsen i 1923 isolerte han seg mer og mer i sitt hus i hagen. Da Sigurd døde i 1930, sørget Bergliot så sterkt at hun hverken orket å gå i bisettelsen eller i begravelsen i Oslo.

Også etter sin død satte Sigurd et sterkt preg på Villa Ibsen, der Bergliot og døtrene bodde.

— Det gikk opp for mor hvem som bestemte i huset, skriver Bille.

Etter å ha mistet sin store kjærlighet, benytter den livskraftige Bergliot seg av spiritisme. Ved å banke på et brett, mente hun selv at hun holdt kontakt med sin Sigurd. På den måten tok Henrik Ibsens sønn fortsatt de avgjørende bestemmelser i huset.

Døtrene fikk ikke utdannelseTre barn hadde Sigurd og Bergliot Ibsen. Den eldste sønnen, Tancred, født i 1893, ble senere kjent som flyver, filmregissør og manusforfatter. Han bodde i Norge helt til han var tenåring.

De to søstrene, Irene født i 1901 og Eleonora, kalt Tulla, født i 1906, vokste mest opp i Italia, Sveits og Tyskland. Irene var den lystige, ildfulle, Tulla hadde et skarpt hode, men et melankolsk sinn, skriver Bille i boken.

— Ikke bare flyttet de mye rundt, de bodde også mesteparten av oppveksten på hotell eller i leide leiligheter. De fikk heller ingen avsluttet utdannelse. Foreldrene flyttet alltid før døtrene fikk tatt eksamen, forteller oldebarnet i dag.

Tre år gammel, da familien bodde i statsministerboligen i Stockholm, fikk Irene skadet ansiktet da hun drakk saltsyre av et glass som tjenerne hadde satt fra seg i en vinduskarm.

Gjennom årene måtte hun gjennomgå mange plastiske operasjoner. Først som voksen ble hun den vakre «La bionda» (den blonde) som italienerne kalte henne.

- Min mor var bigamist

I slutten av tenårene, i 1920, da hun bodde i Roma, forelsket Irene seg hodestups i den åtte år eldre Mario Rocco. Paret fikk datteren Rosetta, men kulturforskjellene ble ganske raskt for store. Takket være familiens forbindelser i Norge, skiftet den lille piken navn og religion på kort tid og ble den norske, protestantiske Suzannah Ibsen.

— Min mor var bigamist. Hun fikk aldri lovlig skilsmisse fra Mario Rocco. Det var fryktelige rettssaker, mordforsøk, selvmordforsøk og kidnapping i italiensk stil, forteller Joen Bille. I 1925, to år etter at foreldrene hadde kjøpt Villa Ibsen, kommer Irene flyttende etter med sin lille datter.

Her opplevde de en lykkelig tid, med mye selskapelighet og besøk av kjente kunstnere, akademikere og medlemmer av den store Bjørnson-familien. Bjørn Bjørnson, Bergliots bror og barnas onkel, kjøpte etter hvert nabohuset som ble døpt Villa Bjørnson.

- Det ble nesten som på Aulestad, forteller Bille.

Den vakre Irene hadde flere friere, men først i 1930, tre måneder etter farens død, giftet hun seg med den danske adelsmannen Josias Bille. De to møttes da hun tok med faren på kuropphold.

Søsteren Tulla, som var fortvilet over tanken på å være alene igjen i Italia sammen med moren, den meget viljesterke Bergliot, fulgte Irene til København. Der ble hun gift med en av Josias Billes venner, Svend Borberg, og fikk tre barn med ham.

— Et tap for familienJoen Billes foreldre giftet seg i Oslo rådhus og dro til Aulestad for å få Irenes bestemor, Karoline Bjørnsons, velsignelse.

— Det ble siste gang de opplevde Aulestad som Bjørnson-familiens hjem. I 1934 døde Karoline i en alder av 99 år.

— Da Suzannah Ibsen døde i 1914, ble det et stort savn for hennes sønn Sigurd og hennes svigerdatter Bergliot. Da Karoline Bjørnson døde i 1934, var det et tap for hele familien, skriver Bille.

I det hele tatt gir han de to store dikteres ektefeller en sentral plass i historien. Han forteller blant annet hvordan Suzannah Ibsen ikke ga seg før Ibsen lot Nora gå fra familien i sluttscenen i Et Dukkehjem . Sin egen bestemor Bergliot husker han godt.

— Jeg hadde mitt første sammenstøt med min mormor da jeg var cirka tre. Mor hadde flyttet inn i naboværelset til min bror og meg, fordi jeg hadde fått kikhoste. Hun kom inn og truet med juling hvis jeg ikke sluttet å holde mor våken om natten. Jeg tok igjen og sa at hun skulle få juling av meg. Da ble hun så rasende at hun truet med å reise, derfor måtte jeg be om unnskyldning, forklarer Joen Bille.

Av og til fikk barna komme inn i Bergliots salonger i Villa Ibsen, og da kunne hun være riktig hyggelig:

— Hvis vi var snille, fikk vi se grisen danse på en spilledåse. Hun hadde eget badeværelse, en divan hun kunne sove middag på, et deilig soverom og en stue der møblene var trukket i rosa. Hver dag spilte hun på det store orgelet. Hun kunne bli helt rasende hvis hun ikke fikk det til. Da hamret hun på tangentene. Alle hadde veldig respekt for henne, ikke uten grunn.

Joen Billes mor Irene fikk aldri lønnet arbeid. Hun skrev stadig og fikk utgitt tre bøker på Gyldendal i Norge. Likevel opplevde hun mange avslag og skuffelser som forfatter.

- Hennes vesen var alt annet enn norsk

— Hun snakket klingende norsk til sine dagers ende, men hennes vesen var alt annet enn norsk. Bakgrunnen var mellomeuropeisk, hun hadde tross alt bare bodd fem år i Norge. Hun strevde med det norske språket og følte seg rotløs. Søsteren Tulla, som var et språkgeni, hjalp henne. Men min mor slo aldri riktig igjennom som forfatter, sier Bille.

Joen Bille har selv fått to barn, Beate og Peder Bille, som begge er skuespillere i København. Selv har Joen Bille aldri følt seg helt innfødt i Danmark.

— Takket være Villa Ibsen har jeg møtt familien. Men mine danske relasjoner ble begrenset. Jeg tok aldri noen eksamen før jeg kom på gymnaset, fordi vi var på Villa Ibsen i opptil fire måneder hver sommer. Jeg har hatt et godt liv som skuespiller, men har alltid vært en outsider. Også jeg ble en del av familien – på godt og vondt.