1900-1910: Sentrale arbeider

Det impresjonistiske og sterkt ekspressive som finnes i mange av Vigelands arbeider fra ungdomstiden viker etter hvert for en større harmoni, formalt og innholdsmessig. Formen blir roligere og fyldigere enn i ungdomsverkene, og peker frem mot Vigelands senere stil.

Ønsket om anatomisk analyse og naturalistisk gjengivelse ble aldri et mål i seg selv for Vigeland. Han søkte blant annet å skildre den indre opplevelsen i forholdet mellom mann og kvinne. Ung mann og kvinne fra 1906 er et av mange eksempler på hans mann/kvinne-grupper. Skikkelsene står tett mot hverandre, men de ser like fullt forbi hverandre, tankefulle og i hver sin verden. Vigeland har gitt norsk skulptur noen av de fineste skildringer av det evig aktuelle tema mann og kvinne. I disse gruppene berettes det om melankoli, hengivelse, ekstatisk henførelse og dyp smerte. Av og til også om lykke, men sjelden om glede.

1910-1943: Sene arbeider

Rundt 1913 inntraff det et markant stilskifte i Vigelands kunst. Hans formspråk ble gradvis mer stilisert, med få detaljer og store flater. Dette skiftet sammenfalt med radikale endringer i Europeisk skulptur, og det er sannsynlig at Vigeland ble påvirket av disse endringene. Blant annet vet vi at han kjøpte fotografier av Matisse sine skulpturer. Han viste også interesse for kubismens anvendelse av geometriske former.

Den viktigste årsaken til endringene var nok likevel at Vigeland i denne perioden begynte å modellere skulpturer kun beregnet på hugging i stein. Mens han tidligere hadde hugget skulpturer i myke steinarter som marmor og kleber, begynte han nå å hugge i granitt. Skulpturene fra perioden 1913-15 er hugget i mellomstørrelse, hvilket vil si litt under legemsstørrelse.

Det er også i denne perioden at de første ideene til et monumentalt anlegg dukker opp, først i flere tegninger fra 1914, og deretter i modellen av fontenen på Abelhaugen fra 1916. Denne modellen viser fontenen sammen med en halvsirkulær trapp med i alt 36 store grupper planlagt i granitt. Disse ideene bidro også til de formale endringene hos Vigeland. Skulpturer plassert i friluft som skal kunne sees på avstand, krever et monumentalt formspråk slik vi ser det i Vigelandsparken i dag.

Portretter og monumenter

Gustav Vigeland utførte i alt rundt 100 portrettbyster, de tidligste i 1892 og den siste i 1941. Den mest produktive perioden for Vigeland som portrettør var årene 1901-1905. Da utførte han til sammen 27 portrettbyster, hvorav ti i 1903, blant andre av Henrik Ibsen (1903), Knut Hamsun (1903) og Oscar II (1903). De fleste av Vigelands portrettbyster ble til på hans eget initiativ.

Det var også rundt forrige århundreskifte at Vigeland lagde mange av sine monumenter. Den gang var de fleste av hovedstadens utendørsskulpturer objektive naturskildringer utført av den eldre generasjonen billedhuggere. Dette gjelder blant annet Brynjulf Bergsliens rytterstatue av Karl Johan (1875) foran slottet og Carl Ludvig Jacobsens monument over Christian IV (1880) på Stortorget. Vigeland skilte seg fra denne generasjonen ved å vektlegge de enkelte personers indre sjelsliv og deres mangfoldige følelsesliv. Blant Vigelands mest kjente monumenter fra denne perioden er Camilla Collett (1906) i Slottsparken, Henrik Wergeland (1908) i Kristiansand og Niels Henrik Abel (1905) i Slottsparken.

Også senere i livet utførte Vigeland personmonumenter, blant annet av Christian Michelsen (1936) i Bergen, Peder Claussøn Friis (1937) i Sør-Audnedal, og Snorre Sturlason (1938) på Island og i Bergen. I disse sene monumentene kan det virke som om Vigeland har lagt vekt på det formale fremfor det innholdsmessige.

Vigelandsparken

I Vigelandmuseet finnes originalmodellene i gips til bronse- og granittskulpturene i Vigelandsparken.

I Fontenesalen står de originale gipsmodellene til Vigelands bronsefontene i parken: Midtgruppen med seks menn som bærer en stor skål, omkranset av tyve tregrupper. De individuelt utformede tregruppene med figurer beretter om menneskets liv fra vugge til grav. Serien av "livsbilder" begynner med et tre med nyfødte barn hengende i grenene og ender i et tre med et skjelett hvis former så vidt kan skjelnes fra treets egne. I de 60 relieffene oppstilt langs salens fire vegger gjentas tregruppenes livssyklus, men med større bredde og variasjon i motivene.

I Monolittsalen står flere av originalmodellene i gips til de 36 granittskulpturene og Monolitten. Hele skulpturen ble hugget ut i én stein (derav navnet Monolitten), men den ble modellert i leire og støpt i gips i tre deler, slik den utstilles.

Tresnitt

Vigelandmuseet har registrert 430 tresnittmotiv utført av Gustav Vigeland i årene 1914-1940.

Til sine tresnitt benyttet Vigeland glatthøvlede og kvistfrie spekefjeler i bjørk som han kjøpte på Husfliden. Enten tegnet han med frihånd på fjelen, eller så overførte han tidligere utførte tegninger til platen ved hjelp av kalkerpapir eller blåpapir. Trykkene ble aldri nummerert, men de ble sjelden trykket i mer enn 20-30 eksemplarer, oftest langt færre.

Vigeland hentet mye av inspirasjonen til tresnittene fra den dramatiske naturen på Sørlandet, spesielt området rundt sommerstedet Breime utenfor Mandal. Breime, som ble tegnet av Vigeland selv, stod ferdig i 1928, og i perioden 1932-39 bodde Gustav og Ingerid Vigeland på Breime i opptil tre måneder hver sommer.

Mange av motivene i Vigelands tresnitt er kjent fra hans skulpturer, og disse motivene var gjerne plastisk utarbeidet før de ble skåret i tre. Men Vigeland skapte også en ny motivkrets i tresnittene med dyr og mennesker i nærkontakt med naturen. I noen av motivene er menneskene fantasipregede, i andre utfører de enkle handlinger som å løpe på svabergene, klatre i fjellene, fiske, bade eller vokte dyrene. Flere tresnitt er også romantiske; naturen og menneskene er gjengitt i skjønn forening. Vigeland utførte også enkle studier av fisker, sjødyr og fugler, der motivenes karakteristiske særtrekk er gjengitt med detaljert presisjon.

Vigeland holdt flere grafikkutstillinger. Etter at han flyttet til sitt nye atelier på Frogner benyttet han en av salene i annen etasje til utstilling og salg av sine tresnitt.

Tegninger

I Vigelandmuseet finnes omkring 12 000 tegninger av Gustav Vigeland, i tillegg til tegninger i hans notisbøker.

Det var spesielt under reiser, der han var forhindret fra å modellere, at Vigelands rastløse skapertrang fikk utløp i tegninger. Tegningene ble påskrevet sted og dato, og etter hvert som bunkene vokste seg store sendte han dem hjem til Norge. Hans fantasi syntes utømmelig, og han la seg etter hvert opp en stor mengde motiver som han senere kunne vende tilbake til og benytte seg av i sine skulpturer. Tegningene fungerte også som forarbeid til mange av Vigelands skulpturer hjemme i Norge. De er også ofte høyst personlig vitnesbyrd om de stemninger som arbeidet i ham.

Tegningene var som regel ment til eget bruk. Det var med andre ord ikke meningen at de skulle stilles ut eller selges. De fleste er utført med henblikk på skulptur og fanger derfor inn det viktigste ved motivet; helhetsrisset og noen få klargjørende detaljer. Vigeland benyttet gjerne få, faste og klare linjer, men i enkelte tegninger finner vi også en kraftigere linjeføring med et virvar av streker.

Kunsthåndverk

Fra første stund etter innflyttingen på Frogner i 1924, bestemte Vigeland seg for å sette et personlig preg på sin nye leilighet.

Noe kjennskap til vevteknikk kan han ha brakt med seg fra tiden hjemme hos moren, noe som førte til et fruktbart samarbeid med konen Ingerid. Hun hadde vevet siden hun var en liten pike. De fleste av Vigelands tegninger er gjort med henblikk på rutevevteknikken, og med stor fantasi varierer han geometriske former på millimeterpapir. Formalt kan man se likheter mellom disse mønstrene og Vigelands dekorative smijerns- og granittdetaljer.

Et markant innslag i stuen ble det også med de mange dekorative bruksgjenstandene i smijern, laget etter Vigelands egne tegninger. Før julen i 1924 ble det i langstuen hengt opp lysekroner som var smidd i Bilgreis verksted, og i de neste par årene fulgte hengelampe i hjørnestuen, lampetter til entreen, forskjellige lysestaker og en innfatning til en bordklokke.

Fotosamlingen

Vigelandmuseets fotosamling består av 5052 fotografiske glassplater, i tillegg til et stort antall historiske fotografier på papir. Med få unntak er museets fotosamling fra Gustav Vigelands tid.

De fleste av disse fotografiene er tatt med Vigelands eget kamera, enten av Gustav Vigeland selv, eller av Vigelands samboer og assistent, Inga Syvertsen. Dette er fotografier tatt for å dokumentere Vigelands arbeid (skulpturer fotografert forfra, bakfra og fra sidene), samt spennende dokumentarfotografier av Vigeland selv i atelieret, under arbeid med skulpturene og sammen med venner og bekjente. I samlingen finnes også fotografier av anleggsarbeidet i Vigelandsparken, bebyggelsen på Hammersborg før saneringen på 1920-tallet og offisielle besøk i Vigelands atelier på Frogner.

Kun et mindretall av fotografiene er merket med fotograf, men det finnes enkelte fotografier tatt av Wilse og Væring. I tillegg inneholder samlingen ca. 200 fotografier av Johannes Stage tatt på 1930- og 1940-tallet, blant annet en serie fotografier av Monolitten da den var ferdig hugget i skuret i Vigelandsparken.

Her kan du søke i fotosamlingen til museet.